erlinghisdal

Da var eit sjokk å våkna til nyheitena om at Alexander Dale Oen var død. Da var vanskelig å ta inn over seg. Eg trudde først da var ein feil, eg trudde ikkje de eg såg, og las. Alexander Dale Oen, ein av norges største idrettsutøvarar, OL-sølv, EM og VM -gull på 100m bryst. Og med mål om å ta sitt første OL-gull i London no til sommaren, var død:( Ein blir tom for ord med ein gong. Men etterkvart som de går inn på ein, at de faktisk er sant, at Dale Oen faktisk ikkje lenger er blant oss, og ein får tenkt litt, så kjem eg på så utrulig masse bra å seia, for Alexander Dale Oen var verkelig ein idrettsmann av Norge, ein som verkelig var likt, både på idrettsareanen og utanfor.

Eg kjente ikkje Alexander privat, men hadde prata eit par gonger med han på Olympiatoppen, dei gongane me tilfledigvis trente samtidig. I tillegg til litt småprat på twitter.
 Eg hadde ein lang prat med Alexander første gong i starten av Juli ifjor (2011). Det var berre eit par dager før han reiste til Kina, Shanghai, og VM i svømming, der han var ein av dei største favorittane på 100m bryst. Me tok begge ein pause samtidig i treningssalen, og då var de naturlig å slå av ein prat. Og det var først då eg verkelig følte at inntrykket eg hadde av Alexander, frå media, som den hyggelige, humoristiske og skikkelig jordnære personen, verkelig stemte. Og me snakte om svømming, løping, trening, og de at me begge kom frå små plasser utanfor Bergen, og kor bra det var å være i Oslo og kunne satse på idretten (utan at eg er nokon toppidrettsutøver), men samtidig ha den trygge plassen heime på vestlandet som da alltid var godt å få kome heim til. Etterpå ønskte eg han lykke til i VM, og tilbake sa han god bedring med skaden min. At ein så stor idrettsutøvar tar seg tid til å slå av ein prat sånn rett utan vidare, vise for meg kor stor Alexander Dale Oen var, som menneske.

VM i svømming i Shanghai vart eit mesterskap som fekk ein heilt spesiell plass hos meg, og hos heile Norge. Og ikkje minst for vårt store håp Alexander Dale Oen. Finalen på 100m bryst gjekk mandag 25.juli, kun 3 dagar etter terrorangrepet 22.juli. Bilder av Alexander der han blir intervjua etter semifinalen (dagen etter terrorangrepet), og er på gråten, viser kor sterkt de gjekk inn på han. Og kor prega han var av de som var skjedd her heime.
Så, mandag 25.juli 2011, svømmer han inn til Norges første VM-gull i svømming gjennom tidena. Når han blir presentert mens han entrer svømmehallen og plassen sin bak bane 4, så peiker han på de norske flagget på brystet sitt, og har også eit svart sørgebånd på landslagskjorta på høgre arm.
Eg såg finalen direkte, og hadde enormt høg puls og var på gråten nesten under heile løpet. Alexander Dale Oen tar gull, og viser at han svømte for alle dei som var ramma under tragiske hendelsa i dagane før. Eit stort øyeblikk innafor norsk idrett, eit historisk øyeblikk...av ein så stor og god person, på alle mulige måta. Eit forbilde for alle, om at ein kan bli verdens beste i sin idrett, men samtidig være så jordnær, så hyggelig mot alle rundt seg, og sette pris på dei små tinga her i livet.

http://www.nrk.no/video/alexander_dale_oens_vm_gull_fra_2011/3B5922F87F9452B9/

(Alexander Dale Oen tar gull på 100m bryst i VM i Shanghai)

Eg hadde sett fram til å sjå deg i svømmebassenget i London til sommarens OL, der eg har billetta til den førsta dagen med svømming. At eg ikkje får sjå deg dar, er utrulig trist, eg skulle så gjerne hatt deg dar, for å vifta me de norske flagget og heie deg fram frå tribunen. Men eg skal lova deg ein ting, eg skal ta me da norska flagget på tribunen under 100m bryst øvelsen, og eg skal tenke på deg, og kor masse eg sku ønska du var der og svømte for Norge.

Tusen takk Alexander, tusen takk for øyeblikka du har gitt meg, og alle i Norge. For OL-sølvet i Beijing i 2008, då eg stod opp grytidlig for å sjå deg svømma finalen. For VM - gullet i Shanghai, der du viste deg frå di sterkaste, mest sympatiska og mest folkelige sida. Alexander den Store, de var verkelig deg, du var unik, du var likt av alle, og hadde stor respekt både på og utanfor idrettsarenaen. Takk for at du var så hyggelig og imøtekommande dei gongane eg møtte på deg på olympiatoppen. Du kjem til å bli savna, av alle.

Mine tanka går til familien, vennar, svømmemiljøet, og til idrettsnorge, og alle som satt pris på Alexander Dale Oen, kvil i fred.

Alexander Dale Oen

EH

Madeira

Oppholdet på Madeira frå 14.janaur til 21.januar gjekk egentlig over all forventning:)
Hadde håpt å få løpt litt meir enn eg pleier med tanke på skaden i akillesen. Men at da skulle bli så masse timer med løping, var meir enn eg håpte på.

Eg starta den første dagen med ein 45min joggetur. Andre dagen 1t 30min, og tredje dagen 2t`s tur. Det var masse oppover, da hjalp nok litt, og med å holde farten nede (ofta har eg kjent mest til skaden når intensiteten har vert høg).
I tillegg så kjørte eg dei aller fleste daga med den vante styrke og skadeførebyggingsøkta.
Sidan da gjekk så bra dei første 3 dagane, så bestemte eg meg for å ta pause den 4.dagen, og så ta ein skikkeleg langtur den 5. dagen, altså onsdagen. Det høgaste punktet på Madeira er på 1861 moh. Den toppen eg fant var på 1818moh. Den går de ann å kjøre opp frå hovedstaden på Madeira, Funchal, der eg hadde hotel. Og vidare derfrå er det 6km med sti før ein kjem til den høgste toppen (som nevnt, 1861m).
Pico do Arierio bestemte eg meg for å springe opp, og ned. Frå sentrum av Funchal er det litt over 17km opp, med ein stigning på..ja, over 1800m.
Dagen før så kvilte eg beina, kjørte ei aquajoggøkt + styrke.
Tok camelbaken på rygge, fylt med vatn, powerade, cola og energibarer. Var usikker på kor lang tid eg kom til å bruke opp til topppen, men såg for meg rundt 2t løping.

(på vei opp til Pico do Ariero)

Temperaturen var topp, 20C. Dess høgare eg kom oppover dess meir vind blei da, kanskje naturleg nok, men dog. Når eg passerte eit punkt som var på 1410moh, begynte de å bli litt mindre bratt stigning, terrenget flata seg litt ut. Sprang på asfalt heile vegen ja, men der det gjekk ann brukte eg graset på sida av vegen.
Tåka dukka også opp, og til tider var sikten på framover og bakover heilt kvitt, men så lenge eg såg veien under beina mine så var eg på riktig veg (bokstavleg talt:P).

Etterkvart kom eg opp på over 1600moh og toppen nærma seg. Det mest fantastiske då var at tåka letta og plutseleg var heile landskapet klart og fint forann, bak og til sidena. Utsikten var fantastisk, eg såg ned til Funchal og til Atlanterhavet, og landskapet omkring var magisk.

(Pico do Ariero, 1818moh)

Sånn såg de ut når tåka letta:D Og på bilde under ser du korleis det var på toppen når tåka var der. Den kom og gjekk rett som de var, så de var hærlegt å kunne nyte utsikten på vei ned igjen, då eg tok da litt meir rolegare enn når eg sprang opp;)

(toppen:D)

Eg brukte ganske nøyaktig 2t opp, som tenkt på forhånd. Turen ned igjen brukte eg 3t på, løp 1t, mens eg gjekk der på dei brattaste partia, for å spare beina. Belastninga var stor nok som den var.
Men beina holdt, heldigvis, og da var fantastisk å kunne slappe av i boblebadet på hotelet på ettermiddagen, litt av ein godfølelse;)

Da blei ei roleg økt dagen etterpå, mens fredagen blei nok ein 2t`s tur opp i "bakkane".
Varmen på Madeira gjorde godt for muskulaturen min, og oppholdet var meget oppløftande med tanke på måla eg har satt meg for 2012 sesongen, og om å holde meg skadefri, for ein gong skyld.

Eg trengte denne turen, eg trengte å få løpt langt, og lenge, og bratt, og få endelig gode svar tilbake på at beina mine klare seg bra tross alt:D

"Keep Moving Forward"

.

EH

Endeleg er det 2012:D:D
Dette året har eg sett enormt fram til. Mest av sportslege grunna.
Stikkordet er London OL, først og fremst. Men, som i dei par åra før dette året, så ser eg fram til å kunne få konkurrere gjennom ein heile sesong. Skader (blææææh) har satt sitt preg dei siste åra, som nevnt ved fleire anledninga. Akkurat no er det ein vond akillesskade som eg har slitt med sidan ifjor vår som fortsatt sett meg ut av løpinga. Ein måned her og der gjennom 2011 har eg kunne løpt forholdsvis normalt, men da har komt tilbake kvar gong eg har fått løpt litt.

I 2011 hadde eg 618t med trening, 18 fridager....18 dager meir enn 2010:P Både i 2010 og 2009 hadde eg 624t med trening. Skulle gjerne hatt 50-60t til med trening, og gjerne myyyykje meir løping.
Skal eg finne noko positivt med skaden, så er vel da at eg fortsatt kan trene, alternativ trening vel og merka, men da hjelpe litt, i forhold til da å ikkje kunne trene noko som helst.

Eg ser alltid framover, eg har ikkje mange andre valg. Blir ikkje i bedre humør av å sjå tilbake på alle dei åra med skader og frustrasjon. Da einaste som eg ser tilbake på når da gjeld dei åra, er treningsdagboka, som vise at eg legg ned masse timar med alternativ trening for å opprettholde eindel av formen, for å kunne kome raskare tilbake på eit ok nivå når eg er frisk nok å kan få løpt for fullt, som eg ønske meg så veldig masse:)

I 2012 har eg valgt å ha fokus på motbakkeløp. Eg tenke bruka da til å få koma i form igjen, få km i beina, og for å unngå fleire skader, derfor eg velger å ikkje løpe noko maraton i 2012. Er allerede meldt på til Skåla Opp 18.august, eit løp eg glede meg utruleg masse til:D
I tillegg håpar eg å få med ein del løp i norgescupen i motbakke, samtidig som eg håpar på å prestera meget bra i NM i motbakke. Muligens eg må reise heim frå OL i London (datoen er ikkje satt for NM i motbakke endå, men da virke som den blir satt opp under OL) for å delta, så då gjer eg mest sannsynlegvis da. 
Målet er også at motbakkeløpa er litt meir skånsomme mot beina mine og at eg kan få bygd opp litt meir styrke gjennom motbakkeløpa, og at beina tåle meir og meir harde løp.

London OL 2012 

Drømmen blir endelig virkelig. Vel, ønskedrømmen over alle drømma er jo gjerne å få delta i OL i London, men da skjer jo ikkje desverre:P
Men til OL skal eg no uansett:D Blir værande i London under heile OL. Har eit par billetter allerede som er sikra, og fleire håpar eg det blir. I tillegg så vil eg gjerne sjå maratonløpa for både kvinner og menn, landeveissykling, kappgang, + ev. andre øvelsar som går i Londons gate:)
Å få sjå sommer- OL live er også eit punkt på lista mi over ting eg skal gjera i livet, då har eg klart da!

OL har alltid fasinert meg. Alt eg har sett på tv når da gjeld vinter og sommer- OL har alltid inspirert meg til å drive med og fortsette med idrett. Å sjå dei beste konkurrere mot kvarandre, store prestasjoner, magiske øyeblikk = motivasjon.
Har vanskelig for å beskrive alt rundt dette store arrangementet, men at det er fleire enn meg som blir inspirert og motivert ganske sikkert!
Eg elske følelsen eg får av store prestasjoner på tv-skjermen, og at eg no skal få oppleve de live, være tilstede fysisk der det skjer.....eg kan knapt tenka meg noko bedre:D

Sjølv har eg lest masse om dei moderne olympiske leikar. Historien opp gjennom snart 116 år, sidan starten i Athen i 1896. Historiar om idrettsutøvarar som mot alle odds klarte å få kome og delta i OL, og vinne (og også dei som ikkje vinn). Igjen, eg elske ting som kan inspirera meg, som kan hjelpe meg å holde motivasjonen oppe, som gjer meg håp:)

No reiser eg til Portugal, Madeira, lørdagsmorgon for ei veke med trening. Og då løpinga ja. Har holdt meg unna løping sidan 1.januar for å kunne være frisk nok til å få løpt der nede. Eg håpar da går bra, og at varmen hjelpe litt.
Håpet er at det er starten på ein opptur, som vil vare gjennom heile 2012 og helst i fleire år framover. For å år vil eg prestere, eg vil vise kva eg er god for når eg er skadefri, eg vil visa at eg kan kjempe mot dei beste her i landet!!

"Losers quit when they`re tired, winners quit when they`ve won. Give it everything you`ve got"!!

.

EH

Movember!

I 30 dagar har eg gått med bart (og spart). Eg elske når folk tørr å spørra kvifor eg har begynt å gro bart. Eg svare alltid; "Pga Movember":) Og i dei fleste tilfeller, så seier dei enten; "Pga November"?, eller "Ah, det er november":P
Eg ende opp med å gjera to ting; enten forklare dei kva MOVEMBER er, eller så ber eg dei Google Movember neste gong dei er på nett. På den måten får dei veta budskapet bak barten (moustache).

Her har eg henta inn info om Movember frå www.kreftforeningen.no :

Movember

?Movember is about bringing back the moustache, having fun, and doing it for a serious cause; men?s health and the fight against men?s cancers and depression.?

Movember er en internasjonal bevegelse som ble startet i Australia i 2003 for å sette søkelyset på menns helse. Aksjonen gjennomføres hvert år i november i 14 land. Norge og Kreftforeningen er med for første gang i år. I 2010 deltok 450 000 menn og kvinner, og det ble samlet inn mer enn 55 millioner euro.

Navnet Movember er en blanding av ordet moustache og november og på australsk er ?mo? et slangord for bart. Barten er aksjonens symbol, og menn oppfordres til å anlegge bart for å skape oppmerksomhet om aksjonen. Barten er også ment å være et morsomt påskudd for menn til å skulle snakke sammen om egen helse.

Movember har to hovedformål:

• Skape oppmerksomhet rundt menns helse, primært prostatakreft, men også testikkelkreft og psykisk helse, på en uformell og maskulin måte.

• Samle inn penger til kreftforskning. Tanken er at menn i alle aldre skal prøve å få venner, familie, kollegaer og andre til å sponse dem og deres bart ved å gi penger til Movember.com.

Pengene som samles inn over hele verden går til Global Action Plan som gir støtte til gode forskningsprosjekter i deltakerlandene. Alle midlene som samles inn i Europa går til prostatakreftforskning.

Ja, eg har fått mangen rare blikk, mangen kommentara, dei aller fleste om kort stygg, fæl barten er. Da er greit, eg var ikkje så voldsom fàn av den eg heller. Og eg ler jo med meg sjølv korleis eg såg ut. Men, eg fekk mangen hyggelege kommentarar også, som at eg såg meir manndig ut, morsom, eldre (vetj om da er eit kompliment:P). Når alt da er sagt, så tåle eg da. Eg tåle all kritikk, all ros, og eg tar alt med eit smil. Da viktigaste for meg er at budskapet kjem fram.

Eg jobber deltid ved sidan av studienen og trening, på eit Thon Hotel i Oslo. Når eg starta å gro barten 1.november, så var det få (velge eg å påstå) som visste om Movember. Men med min bart, så klarte eg å spre budskapet blant mine kollegaer, og etterkvart som Movember rykte spredte seg, så fekk eg med meg fleire på Movember:D:D

(meg til venstre, og resten av mine kollegaer med bart, Movember)

Da har vert gøy å sjå min pusleta bart voksa seg større og større. Da samma gjeldt mine kollegaer:P I tillegg har da faktisk vert gøy å svara på kvifor eg lar barten gro, for første gang i mitt liv:D I tillegg kan da nevnast at eg har møtt mangen gjestar i restauranten som har støtta Movember, og da gjer at eg smile litt ekstra.

Eg oppretta ikkje eige sida gjennom Movember der folk kunne gje bidrag til min bart, som igjen selvføgelig går til kreftforeningne. Men eg valge å vise min støtte, òg gje mitt bidrag til norges landslagsspelar i håndball; Bjarte Myrhol som fekk kreft i sommar, og som heldigvis er frisk igjen no:) Målet hans var å samle inn 10 000kr. Og da klarte han, imponerande!!:)

Takk til alle som har vert med å støtta, enten med å la barten gro, eller gje eit bidrag, eller gjerne begge dela gjennom heile November. Da betyr masse for meg personeleg.
I tillegg betyr da at me har fått samla inn masse pengar til krefforeningen, der pengar går til forsking, medisin, behandling etc. Og da betyr så ufatteleg masse, til så utruleg mangen menneske, ikkje berre i Norge, men i heile verden, hjarteleg takk:)

#Movember 

#LiveStrong

.

EH

2011 sesongen kan egentlig reisa ein viss f**** plass. Oki, den begynte jo bra, med at eg fekk løpt mitt første maraton på 3 år, 9.januar 2011 i Orlando, og satte jo pers med tida 3t 10min. Men som forsåvidt er ei elendig tid sett i den store maratonsamanheng. Ja, eg hadde mål godt under 3t, eit mål som eg satt meg tilbake i 2007. No var eg ikkje akkurat super godt forberedt til maratonløpet i januar, men da var meir for å visa at eg fortsatt kan, og til tross for alle skadane eg har hatt; eg får fortsatt trent, eg står på, EVERY DAMN DAY!! Og da vil eg fortsetta med. Ifølge mitt eige skjema skulle eg vert nede på 2.40 talet på maratondistansen, men som eg har skrevet før, når ein har gått, nesten, konstant skada sidan august 2007, så seia da seg jo sjølv at da skjemaet må justerast. I skrivande stund har eg brukt over 60 000kr av eige lomma på behandling for å prøva å bli skadefri. Alt frå 4 operasjoner i knea, 10 inngrep i foten, skader i akilles, hamstrings, quadriveps, som medfølge fysiotimer, behandlingstimer, massasjetimer...puh, ja, there you go! Eg jobber ekstra i helgena (av og til vekedagane) for å få råd til å betale for behandlinga. Ja, da er alt verdt da, den dagen er er skadefri, og kan trena og konkurrera for fullt.

Ingenting i verden som er verdt noko kjem gratis. Veien til å nå måla er ikkje enkelt, og da skal da heller ikkje væra. I idretten, som med da mesta rundt oss jobb, skule, forhold etc, så trengs da hard jobbing for å oppnå dei resultata ein vil ha, og som ein ønske seg.
Veien min har vert ekstra tung. Btw; eg syns ikkje synd på meg sjølv, eg har da supert, kjempebra, og er ellers frisk, og har alle muligheta for å bli da eg sjølv vil her i verden. Men det er idretten eg sikter til når eg seier de har vert tungt. Mykje motgang har da blitt, men eg klara enkelt og greit å ikkje gje opp. Min natur har da ikkje i seg å gje opp. Eg vil fortestta å trena, og jobba mot å bli frisk, og ikkje minst, eg vil oppnå dei resultata og dei måla som eg satte meg for mange år sidan. MEN, sjølv om ein ikkje alltid klara å nå måla sine, eller drømmane sine, så kan ein allikavel oppnå veldig masse undervegs på¨å prøva å nå måla:D

På twitter for eit par dager sidan, så var det ein som la ut eit veldig bra bilde, eit bilde på kva suksess er (eller korleis veien til suksess er).  Eg syns det beskreiv sukess så bra og så genialt enkelt, at eg valgte å ta vare på da. Her er da:)

Maratonløpet i januar er alt eg har løpt av konkurranser i år, og da blir den einaste også. Eg ser verkeleg fram til vinteren no, bli skadefri, som eg føler eg er på god veg til no, men å få løpt maaaaaasse, maaaasse kilometer, langturar, intervaller, berre bygga meg opp igjen, og så sjå framover mot 2012, OL året, som eg har gleda meg så masse til.....da kjem til å bli eit flott år, da veit eg:)

 
"Roll with the punches, tomorrow is a new day"!

                                                                    - From Jerry Maguire -

.

EH

Juli måned 2011 har vert ein av dei mest spesielle månadane eg har opplevd gjennom mitt 28 år lange liv. Frå starten av månaden, med å besøka eit nytt land, til å ha reist heim til mitt kjære Vaksdal (mellom Bergen og Voss) for første gong i år (!!) for å besøka familie , for så å reisa tilbake til Oslo og oppleva terroren i Oslo på nært hold. Kor fort ting snur, der alt er berre godt og trygt, og masse glede, og til da mest forferdeliga og trista som har skjedd i Noreg nokon gong i fredstid.

Sveits 5.-10.Juli

Juli måned starta veldig bra. Glad som eg er i å reisa, så fekk eg oppleva eit nytt land; Sveits:p Ein av mine bestekameratar, Torbjørn Soligard, jobbar for IOC i Lausanne, og dette var ein ypperleg anledning til å besøka min gode venn og i tillegg kryssa av eit nytt land eg har vert i på kartet mitt:)
Å få besøka OL hovudstaden Lausanne var som ein liten drøm for meg, få koma inn i korridorane til IOC hovdkvarteret, og ikkje minst, besøka da olympisak musèet, og med all den idrettshistorien som var tilstede. Alt frå det første moderne OL i Athen i 1896 (sommar OL) , første vinter OL i 1924 i Chamonix, medaljar, historiske filmar, utviklinga av utstyr opp gjennom tida, doping i idretten....og masse meir. Eg gjekk rundt dar, og visste litt frå før, men samtidig lærte eg masse også, sånn lika eg da:)
Fredagen (8.juli) reiste me på festival i Montreux, ca.20min med tog frå Lausanne, ein veldig artig opplevelse. Ellers blei da litt trening, og avslapping med sol og musikk nede ved Genève sjøen. Ein fantstisk liten ferietur, og kjempegøy å få tilbringa litt tid med min gode venn T-bone:p

(IOC - meg med OL flagget:p)

 Vaksdal 14-17.Juli

Etter å ha vert i Sveits, tilbrakte eg 3 dagar i Oslo før eg reiste heim til vestlandet og mitt kjære Vaksdal. Dette var første turen heim i år, men de har jo vert eit travelt år, med løp i USA, i tillegg til opphald i Spania og Andorra i ein heil måned.
Da var uansett utrulegt godt å koma heim å sjå mamma og pappa, storesøster, litlesøster og mi kjære søte niesa, som blei 3 år fredag 15.juli. Bursdagen blei feira på hytta vår, med masse besøk, og god mat. Da var ein nydeleg dag, med perfekt vær, og da blei ein veldig fin feiring. Å være på hytta, med masse fin natur, fjell og vatn rett ved, og familie og slekt samla gjorde meg veldig glad:) Lenge sidan me alle var samla saman på den måten, og da blei ein utruleg fin dag alt i alt.

(på hytta, fredag 15.juli 2011)



(på blåbærtur med niesa 16.juli 2011)

Det er litt rart å tenka på da i ettertid; fredag 15.juli 2011 var ein av dei finaste dagane eg har hatt på lenge. Ein typisk norsk dag tenkte eg; på hytta, det norske flagget blès i vinden, sol og litt vind, fredeligt, grilling, blåbærtur....eg tenkte på kor heldig eg var så levde i eit sånt fantastisk land.

Fredag 22.juli 2011

Kor var eg når da smalt i regjeringskvartalet? Eg var på Olympiatoppen og trente, og på slutten av økta, så skulle eg sykla i 45min før eg var ferdig. Eg satt på ergometersykkelen, og hadde tv-skjermen på veggen forann meg så eg fekk fulgt med på Tour de France, og den 3.siste etappen. Hadde gleda meg til denne dagen, syklistane skulle opp kongefjellet L`Alpe d`Huez, og Touren kunne bli avgjort på denne dagen.
Plutseleg kjem tv2 kommentator Christian Paasche med ein skremmande nyheit; "vill informera om at det er ein eksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo". Tilfeldigvis stod Aksel Lund Svindal attmed tv`n og høyrde akkurat da samma som meg. Me såg på kvarandre med eit spørrande ansikt. Han sjekka umiddelbart nettet i "vaktbua" som er attmed tv`n. På da tidspunktet var da berre eit par bilder frå regjeringskvartalet, og me venta utolmodig på at ein ekstra nyheitssending skulle bli vist på både NRK og TV2. Kl.16.00 kom NRK med den første nyheitssedninga, men her kom dei med lite nytt frå da me allerede hadde lest på nettet. På trningssenteret på Olympiatoppen stoppa alle å trena når den ekstra nyheitssendinga endeleg komt. Eg sykla dei siste minutta ferdig, før eg gjekk dei 5min da tar å koma meg heim, heiv meg i dusjen, og bestemte meg for å reisa ned i oslo sentrum for å sjå med eigne auge kva som var skjedd. Eg ville sjå skadane sjølv, i tillegg til at nyskjerrigheten tok overhand.
Eg kom til Stortinget 17.10 med t-bana frå Sognsvann. Da var ei merkeleg brentlukt når eg gjekk ned Karl Johan og masse glass som var knust overalt. Det blei meir og meir politi i gatena, og dei begynte å sperra av eit større og større område. Eg fekk sett litt av regjeringskvartalet og øydeleggelsane, men fant ut at da var best å berre reisa heim igjen så snart som mulegt. Eg hadde fått sett litt av skadane som var blitt gjort, og følte da var ingenting å sjå allikavel.


(Oslo 22.07.11, kl. 17.50)

Eg tok t-bana heim, og gjekk inn døra i hybelleiligheten min på Sognsvann kl.18.30 og slo på tv`n.
Det stod at det var folk som var blitt skutt på Utøya, på AUF sin sommarleir. Eg kunne nesten ikkje tru da! Fekk kobla meg opp på nettet, og inn på alt som var av nettaviser, twitter, facebook, you name it! Plutseleg blei alt så uvirkelegt. Skjedde verkelegt detta? Er eg våken? Eg reiste meg opp, gjekk ut på kjøkkenet, og tok meg eit glass vatn. Gjekk ut på badet, vaska meg i ansiktet, før eg gjekk tilbake til rommet mitt. Såg på tv, fulgte med på nettet. Alt detta skjedde verkelegt. På twitter fekk eg masse info oom Utøya og kva som skjedde dar, og det hjalp å ha twitter folket ein sånn kveld.
Eg satt utover heile kvelden, og la meg ikkje før kl.01.00, sjølv om eg skulle opp kl.06.30 for jobb kl.07.30. Tv`n stod på heile natta, men eg sov gjennom da. Når eg våkna opp lørdags morgon, fekk eg nok eit sjokk; minst 80 drept på Utøya. Det var heilt ufattelegt, uverkelegt, trist, alt på ein gong. Det var tungt å måtta dra på jobb den dagen. Stemninga på jobb var roleg, og me hadde eit lite møte om da som hadde skjedd etter at frokosten var over på hotelet.
Søndagen var eg også på jobb, var ferdig kl.12.00, og drog så rett opp til Oslo Domkirke for å legge ned blomster og lys. Det var masse folk, for kl.11.00 starta det minnegudstjeneste for dei pårørande. Eg fekk lagt ned blomstra og vist min respekt for alle som var innvolvert i denne tragedien.

(Utanfor Oslo Domkirke 24.07.11 kl.13.00)

(Inne i Oslo Domkirke 24.07.11 kl.13.20)

Da var veldig fint å få gå inn i Domkirka etter minnegudstjenesta, å sjå alle lysa, alle som tente lys, unge, vaksne og eldre. Eit rørande syn, både utanfor og inne i Oslo Domkirke.

Etterkvart som dagane gjekk, blei fleire og fleire rørande historia fortlad av dei som overlevde tragedien på Utøya. Da gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Eg føle historiane er viktig, for da gjer eit bilde av kva som skjedde ute på øya denne forferdelige dagen. Da kan kan være med å bearbeide sorgen, sjølv for ein som meg, som ikkje kjenner nokon som var direkte berørt av tragedien.

Mandag 25.juli var eg nede på Rådhusplassen, og da gjorde veldig godt. Eit folkehav av roser, av kjærlighet, av respekt for dei drepte og skadde, av alt som hadde skjedd. Da var ein veldig, veldig fin markering, og som heile Noreg deltok i. Inntrykket av ein samla nasjon, fylt av kjærllighet for kvarandre, og avskyen mot vold, for alt som hadde skjedd dei siste dagane, da var ein ufatteleg verdig og fin markering, og som viste at heile Noreg stod saman:)

Eg var nede i sentrum igjen eit par dagar etterpå, la ned fleire blomstra og tente nytt lys. Blomsterhavet var blitt mangedobla sidan første gong eg var dar, og i tillegg var det roser over heile oslo by, da varma:):)

(Utanfor Stortinget 27.07.11)

(Oslo Domkirke 27.07.11)

Eg har øyeblikk dar eg av og til tenke at dette umulig kan ha skjedd. Og da ende med at eg må "lesa meg opp" igjen for å skjønna at da fortsatt er ekte. Dokumentarane som har blitt vist den siste veka, om mangen av historiane frå Utøya, fortald av dei som overlevde, i tillegg til å ha lest bloggen til eit par av dei som var på Utøya gjer eit voldsomt intrykk på meg. Da dei må ha opplevd, følt og sett....eg kan aldri forestilla meg den situasjonen og dei følelsane. Men dei historiane eg les, og som blir fortald, er med på å danna bilde av hendelsesforløpet, og kva som skjedde i løpet av dei 75 dramatiske minutta på Utøya.
Eg blir rørt av historiane, og sitt med klump i halsen når eg både les, og ser på tv, om kva som skjedde.

("Vi vil aldri glemme dere"; Oslo Domkirke 27.07.11.)


Til slutt i denne bloggen, så vil eg legga ved ting som har blitt sagt i dagane etter terrortragedien i Oslo og på Utøya. Alt frå vennar av meg på twitter, facebook, til aviser rundt om i verden, ting eg har lest på nettet. Det er så masse fint som har blitt sagt og gjort i dagane etter tragedien den 22.07.11, og eg skreiv ned litt av da, med plana om å legge da ved i slutten av eit blogginnlegg. Eg huska ikkje kven som skreiv alt, eller når alt blei sagt, men her kjem da no uansett;

Sagt om gjerningsmannen;

"Vi lover å glemme ditt fjes og ditt navn,
  vi lover å erstatte med samhold og savn.
  Du skal ikke minnes, kun de liv du har krevd, 
  snart skal vi glemme at du engang har levd"

Der Spiegel (tysk avis);

"Even in their deepest sorrow, the Norwegians dont get hysterical. They resist the hate. It`s 
 amazing to see how politicans and the whole country reacts. They`re sad to the deepest
 thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they
 want even more humanity and democracy. That`s one of the most remarkable strengths of
 that litle country."

                    


Lest på facebook;

"Jeg velger TRO på varme og vennskap, jeg velger HÅPE på en bedre verden full av
 solidarietet, jeg velger å gjøre det med KJÆRLIGHET".

Lest på nettet;

"Sammen er vi sterke, kjærligheten og fellesskapet lenge leve♥. Jeg er stolt av å være en
  nordmann. AUF♥"

Lest på nettet;

"Husk!! Det er ikke farlig å si; JEG ER GLAD I DEG! til den man bryr seg om. Enten det er
  en venn, en kjæreste eller familie. Ingen vet hva morgendagen bringer! Det er bedre å si det
  en gang for mye, enn å angre resten av livet, fordi man aldri sa det!"

Venn av meg på facebook;

"I dag skulle jeg kjøpe blomser. Kortet funket ikkje, så jeg beklaget og sa at jeg måtte
  droppe det. Da sier damen bak meg i køen; Du får ikke gå uten blomstene dine idag. Jeg
  betaler, jeg insisterer! Jeg gav henne en klem og insisterte på å betale tilbake. Men det
  ønsket hun ikke. Helt utrolig fint gjort. Tusen takk!"

Lest på nettet;

"Trist, men en stor opplevelse å være på Rådhusplassen. Nasjonens fremtid ser lys ut."

Det blei sagt at president Obama sa dette, men kan ikkje huske om det var bekrefta;

"Little peacful Norway show the world how to handle situations like this. Right now I would
  rank Norway as the largest country in the world, I have never seen anything like it."

Og da mest kjenta sitatet av dei alle:):)

"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise:)"

♥OSLOVE/UTØYA♥

.

EH





4.juli, amerikansk nasjonaldag:p Skulle gjerne vert i USA (Florida) saman med mine gode venna (både norske og amerikanske) og feira, savne 4. of July feiringa frå tida mi i USA, og fyrverkeriet denne dagen også, da er alltid lika fantastisk!!!

Etter at eg tok sommarferie frå skulen (NiH), så har dagane gått i jobb på hotelet om morgonen og så trening og fritid resten av dagen. Da kjennest godt å kun konsentrera seg (om ein ser vekk frå dei par timane eg jobbar om dagen) om treninga. Eg har meir fritid til å trena, og eg har meir fritid på ettermiddag og kvelden til å gjera akkurat da eg vil. Så på den måten så savnar eg ikkje skulen akkurat no:p

Sånn situasjonen min er no, så rekk eg desverre ikkje NM i motbakke 16.juli:( Da er ein skikkeleg nedtur, for det var dette løpet eg hadde sett mest fram til i år. Og sidan det er i Ulvik (hardanger) så blir det jo nesten som "heimebana" for meg. Var jo NM på Voss ifjor, som er endå nærmare heima, og det løpet var eg også skada til. Så nedturane kjem tett, da har dei jo gjort ei stund, men som alltid, eg har ikkje stort med valg. Eg vil bli god, og eg vil kjempa i toppen me dei beste, og då blir jo valget mitt enkelt; eg fortsett å jobba for å bli frisk, og nekta å gje meg!!

Har fått ordna meg kort på Olympiatoppen (OLT) for sommaren, sidan da er for da mesta stengt på NiH, så har absolutt gode treningsmulighetra når eg skal trena inne. Og tredemøllena dar er superbe:)
I tillegg så har eg hatt eindel behandling på OLT, noko som er nødvendig i tillegg til den skadeførebyggande treninga.Føler eg får meget god hjelp dar, og da har jo vert framgang, så er berre å fortsetta!

Målet for sesongen blir no å prøva å rekka Fanaråken Opp og/eller Skåla Opp i august. Rekk eg da, så vil da ve ein bonus for meg...kanskje da er meir realistisk å jobba mot Stoltzen, Oslos Brattaste og ev. Oslo halvmaraton, men da vil tida (og beina) visa. Neste maraton...mmm....muligens i janaur eller april neste år. Ingen maraton før den tid, eg skal ve frisk og godt forberedt når eg stille til start på neste maraton, og rekorden skal knusast!!

Resier til Sveits og Lausanne i mårgo, besøke min gode venn og gamle romkamerat Torbjørn, som no jobba for IOC i Lausanne. Aldri vert i Sveits før og ser fram til å få besøkt eit nytt land. Og eg som er kjempeglad i alt som har med OL og gjera (historia, utøvarane etc), så håpar eg å få tatt ein tur innom de olympiska museet. Skal uansett bli godt å få komt seg vekk for 5 dagar, treng ein liten pause frå jobb, og kanskje Oslo også:P

Eg ser framover, eg ser alltid framover. Når eg blir frisk og kan få løpt for fullt igjen, då skal eg visa kva eg er god for. Da er eit løfte:):)

"Run for daylight"   - Vince Lombardi -

7.juni 2011, for ein dag:p Ja, da var 106 år sidan me blei løyst frå Sverige og blei endeleg eit heilt fritt land, men igår så kunne eg jubla over andre ting enn akkurat da. Eg fullførte siste eksamen på Norges Idrettshøgskole, og dermed min 3 årige bachelorgrad innanfor Fysisk Aktvitet og Helse. Såvidt eg har skjønt, så blir tittelen eg no (etter forhåpentligvis å ha stått på denne eksamen) får etter desse 3 åra på NiH; Fysisk Aktivitet og Helserådgivar! Dog er da ikkje offisielt endå,men da ser ut til å gå i den retninga.
Da kjennest utrulegt godt, da går sakte men sikkert opp for meg, skikkeleg klisjè å seia da, men da gjer eg blaffen i, for da går faktisk sakte men sikkert opp for meg. Som alltid var eg nervøs før ein muntleg eksamen, og når eg var ferdig så var eg ikkje letta...da var godt å ve ferdig ja, men eg følte noko mangla. Lysten på å læra meir følgte meg ut døra på NiH, og da gjer den fortsatt. Forhåpentligvis så kan eg få fortsetta på ein Mastergrad dei neste 2 åra, men da spørs om eg har bevist nok for å få lov til da. Eg har aldri vert ein skulesmart person, men eg har jobba hardt for å oppnå dei karakterane eg har fått i desse 3 åra, og eg har lært utruleg masse. Og den siste tids jobbing med bacheloroppgåve og siste eksamen, så har læringskurven steget kraftig oppover, og lysten på å læra meir og få inn meir kunnskap har blitt våkna skikkelegt til live:)
Kan eg få fortsetta på NiH ville da vert ein utruleg moral boost for meg, akademisk! Foreløpig er søknaden inne til behandling, og eg får svar i midten av juli. Som backup så har eg lagt inn søknad på andre studieplassar i Oslo, og fag som spansk og historie. Intet idrettsrelatert, men eg har eit ønske om å få (om eg ikkje kjem inn på Master) ta eit par fag på NiH, som f.eks Idrettsmedisin også, men foreløpig so backup. Alt dette vil tida visa, og eg er som alltid optimist og håpa da skal gå min vei denne gongen:p

Som nemnt før (trur eg har nemt da?!), så har jo eg lista mi, over ting eg skal gjera i livet. Den blei påbegynt i 1995 og har gradvis fått fleire og fleire punkt opp gjennom åra. Punkt nr.21 kan eg snart kryssa av; Ta ein 3-årig Bachelorgrad. Når eg har fått bekrefta at eg har stått på siste eksamen og oppgåva, så skal punkt 21 kryssast av, og eg kjem til å setta datoen 7.juni 2011, sidan da var min siste offisielle dag som bachelorstudent. Da kjem til å kjennast godt. 3 år på NiH har gått utrulegt fort, og har fått så masse venna og blitt kjent med så mangen hyggelege folk. Forelesarane og alle lærarane som eg har hatt, da har vert utruleg inspirerande å få så gode forelesarar, og da har utrulegt masse å seia for meg, som ikkje er så sterk akademisk å ha så flinke lærarar. Da har betydd meir enn mangen trur! Eg håpar da blir 2 nye år, og mulighet for meir læring:)

Litt bilde frå tida mi på NiH;

(Basketballturneringa i desember 2008, frå venstre; Eivind, Jonas, Anders P, Anders B, Erling (meg) og Øyvind)

(Prepping av langrennski i januar 2009)

(Ishockeykampen i februar/mars 2009, frå venstre; Eivind, Alex, Jonas, Erling (meg), Anne Marthe, Andreas og Anders B.)

(Goal Ball på Beitostølen 2009 under Ridderveka. Fekk joina da danske landslaget i Goal Ball, ballspel for blinde. Veldig gøy sport, men litt uvant å bli "blind" for ein periode. Eg er til høgre på bilde)



(Friluftslivturen i mai 2009; her pose eg på årets siste isflak;) ...og ja da va j.... kaldt, brrrr)

(Eg ordna klasselag til HK-stafetten 2009, bak; Henning, Aslak, Eivind, Jonas. Midten; Eirik, Jeanette, Marlene, Henrik, Framme; Erling (meg), Ragnhild, Sondre og Audun)


(Og ja, eg fekk trykt opp t-skjorter til gutta i klassen til den avsluttande volleyballturneringa i 2009;))

(Legendarisk bilde!!! Gutta i klassen med; "Thats what SHE said" t-skjortena, til volleyballturneringa. Bak; Sondre, Aslak, Anders P, Per Marius, Eivind, Øyvind og Audun. Midten: Henning, Jonas, Henrik, Anders B. og Eirik. Forann; Alex og Erling (meg))



(Trollstigen i juni 2009. Sykla frå Åndalsnes til Geiranger, konkurrerte i NM i motbakkesykling, og sykla tilbake til samme veg, heilt åleina (ja, litt stolt;). Totalt var turen på ca.250km)

(Møtte familien og litlajento Sofie på Gardermoen etter at dei hadde vert på kreftbehandling med storesøster på sjukehus i Sveits, september 2009)



(Knebøy, trening til eksamen i oktober 2009)

(Skitur i februar 2010, Ullevålseter, Kikut, Holmenkollen)

("Lagbilde" frå den 9t lange sykkelturen i Nordmarka sommaren 2010: Torbjørn, Trygve, Erling (meg) og Tron)

(Frå treningsløpet IOslos Brattaste, som eg forøvrig vant dei to siste gongane før sjølve hovudkonkurransen, då blei eg nr.11)


(Etter lang tid med skade så stilte eg allikavel opp i Stoltzen og persa...tenk kva eg kunne klart om eg hadde vert skadefri!! Pappa fulgte med på nett- tv og skulle heisa flagget på gården om eg kom under 9.30, han meinta da var umuleg for meg som hadde vert skada så lenge...sjekk tida på bilde;) Men den skal bli bedre!)

(På toppen av Stoltzen med litlajento Sofie etter løpet. Bergen by er fantastisk på sånne daga som detta:p)

(Mr. Alternativ trening:P Ein av mine mange sykkeltura opp Holmenkollen og Tryvannstårnet)

(Meg og min gode venn og tidlegare romkamerat Phd.Torbjørn Soligard på hans disputasfest i mai 2011. Som forøvrig jobbe for IOC i Sveits...da finnest håp for dei som utdanne seg ved Norges Idrettshøgskole;))


Ja, da blei vel eigentleg ein lang bildeserie. Skulle gjerne hatt fleire bilde frå dei 3 åra mine på NiH, men forhåpentlig så fortsett eg, og då skal eg bli flinkare til å ta bilde.
Takk for 3 fantastiske, lærerike, morsomme og unike år på Norges Idrettshøgskole. Og takk til meg sjølv (skryt til meg sjølv gjer eg kun når da er fortjent!!) for å ha klart å gjennomføra desse 3 åra på NiH, til tross for skademareritt gjennom, faktisk alle 3 åra, med unntak av små periodar, for at eg aldri gav opp og for at eg heile tida hadde ein indre motivasjon som aldri stoppa opp, uansett kva hindring som blei lagt forann meg....da gjer meg berre lysten på å klara da endå meir!!:):)

- The day you stop learning, in any business, in any responsibility, that's the day you start to die -
                                                                                                                           - Jerry Nelson-

EH

. 






Etter å ha vert vekke i nesten 1 måned i Spania og Andorra, så var de utruelgt godt å koma heim til Noreg igjen, å sjå at det var blitt vår:):) Snøen er vekke, akkurat som eg håpte på når eg reiste for ein måned sidan, og eg har allerede hatt to fine løpeturar i marka, samt ein sykkeltur til Tryvannstårnet, forbi Holmenkollen, og over på Grefsenkollen...ahh, vår:p

Eg føle eg fekk trent bra i Spania, men ikkje så bra som eg hadde håpt på. Igjen så dukka da opp gamle skadar som satte ein stoppar for løpetrening nokon av dagane. Men på den positive sida, så fekk eg løpt meir enn eg hadde gjort om eg var heima, og eg fekk variert underlaget eindel også:p Planen var jo at eg dei siste par dagane på turen skulle sykla i Pyrenèene, men sidan det fortsatt var "vinter", ja, da fekk eg beskjd om:s, så gjekk den sykkelplanen i vaksne. Vel,vel, då blei da heller eit par løpeturar i fjella rundt i Andorra istadenfor.

(på løpetur opp fjella rundt Andorra La Vella)


Ein av dei finaste turane eg haddde nede i Albir, var ein løpetur opp på eit fjell so heiter mt. Campana, og som ligg 1408moh, med utsikt på toppen til Albir, Benidorm, Altea og Middelhavet. Tur/retur tok da ca. 3t 30min, men det blei litt gange undervegs, noko som var ganske smart, med tanke på at eg dagen etterpå begynte å få litt problem med quadricepsen, igjen, som eg har slitt litt av og på med sidan i november.

(På toppen av mt. Campana, Albir/Spania)

Merkar at formen ikkje er på topp...da skal den jo heller ikkje vera no, men eg skulle gjerne ha fått trent meir i vinter og vert endå bedre forberedt til sesongen. For øyeblikket så er eg, igjen, forsiktig med løpinga, med tanke på alle dei småskadane som heile tida sett ein stopp for løpinga, nesten annakvar veka. Følar det er de einaste som står i vegen for at eg kan få løpt for fullt no...blir eg kvitt desse småskadane, så er da berre å sjå framvover, få løpt meir og meir, og trent bedre og bedre, og kanskje endeleg visa at eg kan bli ein nokonlunde god løpar.
Med eit VO2-maks på 83,2, så føler eg det ivertfall er eit lite potensialet der om eg heldt meg skadefri framover.
Målet for sesongen er NM i motbakke 16.juli, og eg skal gjera alt for å bli heilt frisk, og bygga opp ein toppform, slik at eg kan prestera på nivå me dei aller beste:):)

Har ikkje tenkt så masse over om eg skal løpa Sentrumsløpet som eindel av oppkjøringa mot sesongen. Som så ofta før, så må eg sjå koss beina takle den treninga som eg skal ha framover no, så tar ei veka om gangen. Eg veit ivertfall at eg helst bør ha eitt eller to løp i beina før motbakke NM, og helst eitt av dei bør ve eit motbakkeløp.
Ellers så siktar eg meg inn på Fanaråken Opp og eller Skåla Opp i august, blir enten eitt eller begge dei løpa. Mest gira på Fanaråken sidan eg har løpt den 2 gongar før, og eg vil gjerne setta rekord dar. Skåla har eg endå ikkje løpt, men å fått prøvd seg dar, mot mangen av verdens beste motbakkeløparar hadde vert ei utfordring eg ville satt pris på:p

Så slik er ståa no; Beina har vel aldri vert så bra på nesten 4 år, og som sagt, blir eg kvitt desse småskadane, så eg før løpt jevnt bra over tid, så kan eg få til mangen bra løp gjennom sesongen:)

"The measure of who we are is what we do with what we have"
                                                                                                        - Vince Lombardi -

.

EH



Yes, Spania;)
Kom ned til Albir (liten by ca.45min kjøretur nord frå Alicante, som ligg ved Middelhavet) lørdag 26.mars, for 3 veker i praksis. Starta praksisperioden mandag 28.mars, og blir her til fredag 15.april. Er på ein plass som heiter Fysiakos. Her har eg PT timar med forskjellige personar som treng å kome igang med trening, eller som treng hjelp til å bruke trening til å komme seg etter skader etc. I tillegg så har eg og min studentveninne (Nicoline) bassengtreningstimar i Altea (ca.20min løpetur frå leiligheten vår, ja, eg løper dit, mens dei andre kjøre:p). Og så har me også gymtimar på den norske skulen her i Albir. Og i mårgo (fredag 8.april), så er det Idrettsdag par km frå skulen som me skal være med på.
Kan bli travel dagar, og det krevst eindel planlegging på kveldstid også. Men me gjer så godt me kan, og når ein har eindel å gjera på, så går tida fort. I tillegg så møter me masse hyggelege mennesker i forbindelse med praksisen:):)

Grunnen til at eg valge å ta første praksisperiode i Spania er fleire; har aldri vert i Spania før, og eit land eg gjerne ville reisa til. Så hadde eg lyst å ta praksisen ein anna plass enn i Norge, og eg lika å nytta mulighetane eg har til å gjera noko annerledes. Så tenkte eg såklart på dette med løpinga:p Forholda har vert fantastiske så langt. Har hatt strålande vær frå dag 1, så har vert ganske heldig. Fekk beskjed om at da var ganske dårleg vær her rett før me kom, så eg klagar ivertfall ikkje på forholda!

Som vanleg (litt trist å starta setninga sånn, men,men) slit eg med skadar. Når eg kom ned til Spania siste lørdagen i mars, så hadde eg ikkje løpt på 10 dagar pga ein vond akilles. Så første løpeturen var eg veldig spent på. Løp opp på ein fjelltopp som ligg ca. 450 m.o.h, brukte litt under 30min frå leiligheta vår, og turen gjekk veldig fint. Dagen etterpå tok eg samme turen ein gong til, men løp litt lenger når eg var på toppen. For det går faktisk asfaltert vei heilt opp (sjølv om eg valgte terrengveien opp), så når ein er på toppen kan ein løpa bortover langs fjellet. Desverre så slo eg opp ein skade på framsida av låret på vei ned igjen, så hadde de ganske vondt 2-3 dagar etterpå. Løp kun rolege turar, flatt, dei neste dagane. Da har gått over no, og har auka på med løpinga, men er forsiktig med å løpa for hardt oppover og nedover, så går for da mesta i flatt terreng no, og langs stranda. Men er ikkje så verst da heller;)

(løptur på eine fjelltoppen i Albir, Benidorm i bakgrunnen)

Småturar på 3x 20min, og rolege turar på 45min til 1 1/2 time har da blitt dei siste dagane, og da har fungert ganske bra. Så no prøve eg å ve disiplinert å ikkje pushe på for masse, men berre få løpt variert, med tanke på tid, og underlag, så beina og dei småskadene som dukkar opp skal holda seg bra!:p

(nicoline og meg på løptur ut til fyret i Albir ein søndagsmorgon)

(vakkert på toppen med utsikt over byen, og her på bildet med middlehavet i bakgrunnen:p)

No blir eg her som sagt fram til fredag 15.april, som då er siste dag i første praksisperiode. Så reiser eg ned til Alicante, blir der på hotel ei natt. Flyr opp til Barcelona om morgonen lørdag 16.april (har fly frå 07.00:P), der eg har ordna med leigebil. Og kjører så nordover og opp til Andorra og hovedstaden, Andorra La Vella, der eg blir i 4 dagar og 3 netter på hotel. Planen er å leige sykkel å få sykla masse, masse i Pyrenèene. Som back-up plan (dei  som kjenne meg godt veit at eg alltid har ein plan B;)) så har eg hotel rett attmed ei friidrettsbane i Andorra La Vella, og i tillegg treningsrom og basseng på hotelet:) Dette i tilfelle de skulle bli elendig vær og det ikkje hadde vært forsvarleg å sykla, så er dette greit å ha i bakhånd:p No skal eg jo ikkje trene heile dagen, men ser for meg 4-5t per dag på sykkelsetet, om ikkje 6-7t kanskje også:) Skal få trent tidleg, slik at eg kan nyte ettermiddagane og kveldane i byen og berre kosa meg:)  Men eg skal få trent bra dei 3 heile dagane eg der oppe, og så reiser eg ned igjen til Barcelona tirsdag 19.april, der eg blir ein dag, og tar livet med ro, og samle litt krefter før eg reiser heim onsdagen, midt i påska.

Yes, da var oppdatering for denne gong. Da har vert utruleg dailigt å koma ned hit og få løpt under nydelege forhold. Varmen plage meg ikkje i da heile tatt. Etter å ha budd over 2 år i Florida, USA, så er 25-29C på ein løpetur null problem:p Beina kjennest bedre ut enn på lenge, og eg ser fram til å få løpt meir og meir, og så avslutta med 3 tøffe, men kjekke, dagar i Andorra:):)

"There is only one way to succeed in anything and that is to give it everything."
                                                                           - Vince Lombardi -

.

EH